Jeg: Student ved University of Glasgow

Jepp, folkens, da var registreringen i orden! Jeg har fått det neddopa bildet mitt på et blankt, hvitt plastikkort, og kan nå endelig sette mine ben på biblioteket og komme inn på fest uten å ta med meg papirarbeid. Merkelig nok, for meg fra Norge, så er biblioteket helt stengt for offentligheten her. Det er et av de største universitetsbibliotekene i europa, og fakultetet og ledelsen har skrytt av det i en uke allerede. Men kommer jeg inn? Ånei, no chance. Jeg prøvde til og med å spørre pent om jeg bare kunne se meg litt om, men en streng sikkerthetsvakt la brillene på nesa og sendte meg løpende ut døra. Så hva i helsike er det de har der inne?! Det nasjonale plutoniumslageret? Oktoberfest? Med mitt nye, skinnende plastkort kan jeg endelig finne ut av det – my top secret report is forthcoming!

I tillegg til å være den O Store Registreringsdagen, var i dag også første dagen av Freshers’ Week. Jeg har med andre ord også skaffet meg Freshers’ Pass, som er et mye mindre permanent hvitt plastkort. Skjebnens ironi vil selvfølgelig ha det til at jeg ser relativt intelligent ut på Freshers’ Passet mitt, som bare skal flashes i døra på vei inn for å drikke øl, mens jeg ser totalt nedsnødd ut på studentkortet mitt. Så det spørs om sikkerhetsvaktene på biblioteket i det hele tatt vil ha meg i nærheten av all plutoniumen. Anywho, som de eventyrerne vi er bestemte vi oss for å prøve den andre studentunionen i dag, Glasgow University Union (GU). Vi har fått vage forklaringer om at forskjellen mellom dem (altså mellom GU og QMU) dreier seg om hva slags type folk man trives med og atmosfære man liker, men det er jo ikke veldig håndfast (og dessuten ganske åpenbart). Jeg burde imidlertid skjønt tegninga med en gang jeg kom inn på GU-huset og det første som skjedde var at en liten blond jente kastet seg ned og tok et par pushups helt ute av det blå. Da det neste som skjedde var at en fyr satte seg på hodet hennes mens hun pushet og peste og jeg fremdeles ikke tok tegninga og gjorde en snarlig exit, ja, da har jeg vel bare meg selv å takke. Trass min treige hjerneaktivitet ble det ikke mange rundene før vi samlet sammen gjengen og snek oss tilbake til stedet vi åpenbart hører hjemme: Queen Margaret Union. Til å være første dag av Freshers’ Week var det ikke stort som skjedde i kveld, men siden jeg desperat trenger å ta igjen litt søvn er det egentlig helt greit. Dessuten er det bare fint hvis de bittesmå fresherne får danset fra seg i kveld, så vi andre klarer å holde følge med dem resten av uka. I motsetning til de norske fadderbarna så er jo ikke disse 18 eller 19 år, de er bare 17. Og da virker resten av oss ganske gamle, uansett hvor unge vi er til sinns.

I går derimot, da svingte det av sysakene! Det var ceilidh på QMU, og vi var ikke dårligere enn at vi svingte oss i dansen hele gjengen. Jeg har ikke anelse om hva de forskjellige danseslagene heter, vet bare at det er skotsk folkedans alt sammen. Det er dansing med mye jovial attitude! Hopping, sparking og snurring er vanlige elementer, og gjerne i ganske kompliserte mønstre med flere par sammen. Fellestrekket er hvertfall at dette ikke er stillestående dans, og etter fire stykker var jeg klar for å legge meg ned og dø. Eller dusje. Uten at det stopper meg fra å være med på den femte, for dette er så energisk dansing at man ikke klarer annet enn å ha det gøy med det!

Mari kommenterte at det er bra når jeg husker å fortelle hvem «vi» her (trivelig at du velger å påpeke det den ene gangen jeg faktisk gjorde det, i stedet for de tre jeg lot det være :P). Jeg møter så mange mennesker her at det er håpløst å gi en oversikt over alle, men vi har etterhvert formet en liten gjeng med folk som treffes jevnlig, og de skal jeg gjerne introdusere dere for! Det er Anne, ingeniørstudenten fra NTNU, og kjæresten hennes Pål som studerer ved Uni of Strathclyde, også ingeniør. Så er det Disa og Andrea fra Stockholm, som studerer historie. Isabelle fra Frankrike, som er ingeniørstudent. Eveline fra Nederland, som studerer noe så kult som klassiske språk, altså gresk og latin. Annabel, Ulrika og Kristina fra Tyskland, og Maria fra Danmark. Og selvfølgelig Idunn, sosiologistudenten fra Uni Bergen. Jeg har muligens glemt noen, og jeg har garantert stavet noens navn feil, men det er den generelle oversikten. Mange av oss var ute og startet en veldig hyggelig tradisjon da vi spiste middag i anledning Disas bursdag i går – med så mange av oss er det minst tre bursdager til i løpet av høsten (den observante leser vet selvfølgelig at en av dem er min;) I dag møtte jeg dessuten Charlotte fra Beliga, som tar tre (av fire) av de sammen fagene som jeg skal ta! I og med at gruppene er så små som 20 studenter er det alltid greit å kjenne noen fra før av. Man har ikke den tvilsomme gleden av å forsvinne i mengden, sånn som vi er vant til i Oslo. Jeg har også formet en liten gruppe med to andre jusstudenter, Alan fra New Zealand og Sarah fra Beliga, som skal møtes på biblioteket rundt essayinnlevering og dele enorme mengder kaffe og nevrotiske vitser. Semesteret er med andre ord på riktig vei.

Jeg tullet ikke når det gjelder ceilidhdansing forresten. Jeg var akkurat så uheldig at jeg måtte hoste, og jeg kjenner det fremdeles i magemusklene.

I morgen har jeg, av alle ting, en forelesning midt i Freshers’ Week. Det er bare en introduksjon til UK Law, og ikke obligatorisk på noen som helst måte, men så livsnødvendig at jeg definitivt skal dra rumpa mi ut av senga. Jusstudenter som titter innom her vet at UK og Norge (sammen med resten av sentraleuropa) tilhører to forskjellige rettssystemer, henholdsvis common law-systemet og civil law-systemet. Som norsk jusstudent har jeg ingen trening i å tenke som en common law-jurist, og selv om jeg skal studere internasjonal rett er det ingen vei utenom at dette er et annet system og et annet tankesett. Det er jo også litt av grunnen til å velge seg et utvekslingssted i Storbritannia eller USA; man får nettopp denne erfaringen med common law, som er et system som i stor grad preger internasjonal rett. Det føles merkelig å plutselig skulle skru på hodet, men også fint å få en påminnelse om at det skal skje strukturerte ting mens jeg er her. Freshers’ er artig, men det er greit å vite at jeg etterhvert kommer til å ha notatbøker og permer til alle arkene mine igjen (som nå ligger strødd nederst i den enorme veska mi), for ikke å snakke om hjemmelaget mat. Det er gratis mat på campus denne uka, men det er burgere og pizza som studentunionene kjører inn lass etter lass av, og det er ikke akkurat helsekost.

Og apropos det, hvis jeg skal ha noe håp om å få i meg frokost før forelesningen i morgen så må jeg køye nå!

Ceilidhbildet eies av QMU. Bildet øverst er ikke det mystiske biblioteket, men utsikten fra Universitetsåsen Gilmore Hill over Kelvingrove Park og Kelvingrove Art Gallery and Museum.

Posted in: Livet i Glasgow