Cheesy Pop, Haggis og skotsk whisky

Travelt, travelt, travelt siden forrige gang jeg var innom her! Det var på tirsdag, og siden da har jeg danset skotsk folkedans (vel, forsøksvis) på en Uni Social, sett Stirling Castle, drukket single malt whisky på Glengoyne, hoppet rundt med glowsticks til 90-tallsmusikk med Queen Margaret Union og spist haggis. Jeg begynner å føle meg riktig så lokal, og har til og med lært meg mine to første helskotske ord: Neeps and Tatties (som er tilbehøret til haggis, og selvfølgelig betyr turnips and potatoes, most sådanne).

Skotsk folkedans opplever man gjennom en ceilidh, som jeg etter mange feil og mye øvelse har lært meg at uttales omtrent som kailey. Hvertfall omtrent sånn. Så langt har min første smakebit av det vært gjennom en Social Event på International Orientation Week programmet, og i motsetning til på en vanlig ceilidh var det jo ingen av oss som faktisk kunne danse skotsk folkedans. Så vi stavret rundt og gjorde vårt beste, men mye av tiden endte det i komplett kaos likevel. Skotsk folkedans er mye hopping og snurring, og når seksti mennesker ikke klarer å time det riktig blir det, vel, noe annet enn skotsk folkedans. Det var kanskje ikke en veldig autentisk opplevelse av dansen, men morsomt i det minste. Queen Margaret Union (som er en av studentunionene her) har en ceilidh i morgen hvor det visstnok finnes folk som KAN danse, så jeg har planer om å gå dit og se hvordan det egentlig skal gjøres. Og dessuten se dem danse i kilt, det ser akkurat litt særere ut enn man hadde forventet på forhånd.

Utflukt var artig! Vi er så opptatt alle sammen av å se byen og å møte hverandre, at ingen har fått noe særlig tid til å reise utenfor Glasgow ennå. Vi dro ut til Stirling, som er en vakker liten by omtrent halvannen time fra Glasgow, og som huser et av de mest kjente slottene i Skottland, nemlig Stirling Castle. Jeg liker historiske utflukter, men jeg kan definitivt se at man som turist kan bli lei av hele slottsopplegget. Det er så avsindig mange av dem i Skottland, og alle sammen er eldgamle, storslotte steder. Når man har sett et par-tre stykker kommer man antagelig til at de neste fire ser ut som gammel stein de også. Men Stirling var flott, og noe av det flotteste ved det var utsikten over landsbygda som vi til slutt fikk se etter flere timer med regn (jeg har snakket om været i Skottland allerede, har jeg ikke?). Naturen her minner mye om Norge, men alt er akkurat litt villere. Selve naturen her ser tøffere ut enn i Norge (vel, hverfall enn på Østlandet, hva vet vel jeg om resten av landet?), mer hardbarka, mindre kontrollert av mennesker. Og det er dyr overalt! Det er lett å se på dem at de har utviklet sterkere skydd enn norske dyr. Hester og kuer er raggete som bare det, og ser generelt stilige ut. Stirling by var en perle, med brolagte gater og små smug overalt. Masse gamle høye bygninger i mørk, mørk stein og gotiske kirker gjorde at jeg kunne se for meg at stedet kunne leve opp til ryktet vi hørte på den lokale puben om at det skulle være det mest hjemsøkte stedet i Skottland. Jeg har forsåvidt etterhvert lært at dette med spøkelser er en stor greie her, og at en hel haug med både puber og byer gjerne vil smykke seg med den tittelen.

Da vi ankom Glengoyne fikk jeg rett i ansiktet en veldig tydelig påminnelse om at jeg aldri har vært på et fungerende destilleri før. Jamesondestilleriet i Dublin har riktignok vært et sted for whiskeylaging, men selve produksjonen er flyttet ut av byen og lokalene er bare et museum nå. På Glengoyne lager de derimot fremdeles whisky av første klasse, og det luktes! Oppvarming av malt og gjær og whatnot har en veldig karakteristisk, sterk lukt, og hvis man legger til en stekende varm dag og tette lokaler (været hadde selvfølgelig allerede snudd siden Stirling, det hadde jo tross alt gått en time) så blir resultatet ganske klamt. Men alt det hører til prosessen, og omvisningen ville ikke vært det samme uten! Vi fikk smake deres ti år gamle whisky da vi kom, og fikk klar beskjed om at hvis vi prøvde å blande den ut med noe annet enn vann ville de ta i bruk duelleringspistolene som hang på veggene rundt oss. Vi fikk også en gjennomgang av hva slags forskjellige typer whisky som lages, med klar beskjed om hva vi for guds skyld aldri måtte finne på å ta i munnen (altså omtrent alt annet enn single malt, og aller helst skulle det være single cask for at det skulle være verd vår gunst). Og jeg er lettet over å kunne si at Glengoynes whisky definitivt var bedre enn Jameson! Ikke fullt så søt, og mye lettere å drikke. Så whiskydrikkende har jeg blitt at jeg til og med kjøpte med meg en miniflaske av 21åringen til å holde meg varm i vinterkulda, eller kanskje som tilbehør til en haggismiddag.

Haggis! Jeg har smakt det. Mer enn smakt det, faktisk, jeg har spist en ganske grei porsjon av det, sammen med de nevnte Neeps and Tatties. Og det smaker ikke det minste vondt. Det smaker lever, lukter litt av leverpostei, og minner mye om lungemos, bare enda mer krydret. For de som ikke vet det, så er haggis laget av restene av en sau, altså hjerte, lever og lunger, blandet med løk og krydder. Det var forresten definitivt også en eller annen form for korntype i blandingen (noe grynaktig?), det er også med. Tradisjonelt blir det så varmet inne i en dyremage i flere timer, men nå for tiden er det mer vanlig at man bruker en kunstig laget casing. Jeg spurte ikke hvilken metode vår haggis ble laget med, rett og slett fordi jeg følte det ville være bedre å ikke vite det. Haggisfesten ble arrangert av en undergren av International Society, hvor frivillige åpnet leilighetene sine og laget mat til oss. Vi skulle i teorien være rundt 40 stykker i hver leilighet, men så mange møtte opp at vi ble omtrent fem ganger så mange. Det var en interessant utfordring for oss som prøvde å spise på så liten plass, og definitivt en stor utfordring for kjøkkenet! En annen interessant ting man kommer over når man spiser med skotter er Irn-Bru, den såkalte andre skotske nasjonaldrikken (etter whisky). Irn-bru er en type brus som lages i Skottland, og som er like populær som Cola her borte – alle drikker det. Og det er så utrolig ekkelt! Neonoransje i fargen og smaker som sukkersøt tyggegummi. Ingen av oss skandinaver fikk smaken for det, men de kinesiske jentene syntes det var helt strålende. Merkelige greier.

Jeg har dessuten vært på mitt første ordentlige arrangement på QMU (Queen Margaret Union), nemlig deres tradisjonelle Cheesy Pop-aften. De arrangerer visstnok denne festen hver eneste fredag hele semesteret, og fredag var årets første Cheesy. Så vi var der! Det viser seg at Cheesy Pop er mye det navnet lover: Det er et enormt dansegulv med tonnevis med mennesker dancin’ like there’s no tomorrow til veldig cheesy popmusikk. Men det er innmari gøy! Folk danser som gale, og jeg havnet lenge ved siden av den så langt beste luftgitarspilleren jeg noengang har sett. Det er innlevelse, det! Når man føler oksygenmangelen akutt kan man alltids ta turen opp til Jim’s bar i andreetasje, hvor popmusikken leveres via karaoke. Og som den nittitallskvelden det var, hadde vi selvfølgelig alle glowsticks. Glowstickarmbånd, faktisk, i flere farger, som satt som skudd på dansegulvet ;) Neste Cheesy har superhelttema, så det er bare for meg å løpe og kjøpe neonfargede tights med en gang!

Wow, disse innleggene blir bare lengre og lengre. Jeg får oppdatere oftere eller begrense skrivekløen! Bildet fra Glengoyne er av Linda fra Nederland som studerer jus med meg og Philippe fra USA som studerer politikk. Nederst er Andrea og jeg på Cheesy Pop med mitt ikke veldig synlige glowstickarmbånd.

Posted in: Livet i Glasgow, Reiser utenfor Glasgow