Hvis jeg hadde glemt hvorfor jeg var her forrige uke, så har jeg hvertfall ikke det nå. Her sitter jeg på biblioteket, halv syv på kvelden, og enden er ikke engang synlig. Jeg har en leseliste som ikke hadde klart seg gjennom en test for anabole steroider, men klarer likevel ikke komme forbi den veldig kompliserte side 4 i filosofiboken min. Med andre ord; semesteret er i gang!
Jeg hadde mitt første, og så langt eneste, seminar på mandag, og det var superbra! Law, Justice and Morality (som forresten også er grunnen til at jeg leser den berømte side 4 i en filosofibok). Vi er 15 stykker på seminaret, og alt er diskusjonsbasert. Selv mandag, da ingen hadde lest noe som helst, diskuterte vi forskjellen på gresk etikk og kristen moralfilosofi. Deltagelse er så viktig i disse seminarene at jeg gjorde et poeng av å få sagt noe første gangen, og er ganske fornøyd med det. Professoren er interessert og engasjert, og klarer å høres ut som om hvert eneste innspill er interessant uten at han er typen som gir alle rett hele tiden. I Norge har jeg en del av disse irriterende seminarlederne som svarer «Ja, der er du inne på noe!» når noen har svart noe så nedsnødd at det helt åpenbart er feil. Vi tåler å høre at vi tar feil, de putene vi får sydd under armene gjør ingen til bedre studenter..
Jeg sliter fremdeles med å få taket på dette pensumsystemet. Filosofiboken min lånte jeg i dag, og må levere den tilbake i morgen tidlig klokken ti. Jeg kan allerede nå avsløre at de åtti sidene jeg skal lese i den ikke er fortært innen da. Så hva skal jeg liksom gjøre da? Innen da har garantert noe av det andre jeg venter på kommet tilbake til biblioteket, men disse fagene er kompliserte nok fra før om jeg ikke skal drive og hoppe mellom tekster også. Jeg har imidlertid knekt én kode her; Jeg har endelig fått meg printerkvote! Og det gjorde livet mitt enklere, uten tvil.
Siden sist har jeg også vært på en velkomstkveld på fakultetet, hvor jeg møtte mentoren min (Lewis). Det viser seg at han tar to av fagene som jeg tar, og jeg tror neppe han hadde sett for seg fullt så mye ansvar som mentor som akkurat det. Anywho, nå vet jeg hvertfall hvem jeg skal tvinge til å hjelpe meg når jeg står der uten bøker og leseliste og printerkvote. Fakultetet er nok en gang utrolig hyggelige og entusiastiske, og stiller opp på alt.
Hodet mitt jobber tregere og tregere, og jeg tror jeg skal ta med meg både meg selv og boka hjem og få i oss litt mat. Antagelig blir den mer medgjørlig bare jeg tilbyr den kylling – er ikke det en universell regel her i verden? Resten av uka går med til lesing og foreningssaker. I morgen starter Jane Austen Society opp programmet sitt, og det slenger jeg med på. På lørdag ser det ut til at det blir utflukt, enten til Wigtown eller til the Highlands. Morosamt anyways! Siden dette var et innlegg av den litt kjedelige sorten, slenger jeg på et bilde fra silent disco på slutten her. Burde sikkert ha satt det først, som oppmerksomhetsjager, men så tabloid er jeg ikke.
Jeg er Christine, og jeg skal på utveksling. Høsten 2010 tilbringer jeg i Glasgow, Skottland, som en del av mastergraden min i jus. Lurer du på hvordan det er å være på utveksling? Hvordan det er å studere i et annet land, eller bare hvordan det er å være et semester ute i verden alene? Vel, så fort jeg opplever det, havner det her.
Christine reiser 
Malene
22. september 2010
Engasjerte seminarledere/forelesere er gull verdt! Jeg merker det selv innmari godt på klinikkrotasjonen vi har denne uka hvor både patologene og veterinærene gir oss den ekstra dytten og selvtillitten til å tenke høyt selv om vi kanskje er på bærtur i konklusjonene våre (som da jeg ville ha forandringer i hjerteveggen til å være «endokarditt» fordi «endo» betyr «inni» og «karditt» vil si «betennelse i hjertet», så mitt hode tenkte «betennelse inni hjertet», men endokard har med hjerteklaffene å gjøre, og den riktige betegnelsen er «myokarditt», som vil si «betennelse i hjertemuskulaturen». Okaj, nok nerdeprat, hehe).
Hmm, gi mat til bøkene mine? Kanskje det er der feilen ligger! ;)
Christine
22. september 2010
Det er nesten enda viktigere når vi bare er femten stykker rundt et bord! Hjemme har jeg hatt mang en elendig foreleser, men det er hvertfall ikke helt opp i ansiktet på meg. Jeg trenger ikke late som jeg synes det er bra, og jeg kan kjede meg hvis jeg vil. Men her må jeg bidra og tenke og få ting til å funke, og da trenger man virkelig gode seminarledere! Det er visst noe de er strenge på her, og det har høyere status på fakultetet å undervise enn det har hjemme.